Måten jeg spratt ut av taxien på var tilgjort. Alle vet at jeg ikke er så lettbeint. Og i alle fall ikke klokka halv fire på natta etter en bytur som varte litt lenger enn den burde og som kostet litt mer enn den skulle. Vi var rastløse menn og vi gikk gatelangs. Det var vannhull i ørkenen, og hvem kan vel – i tørre tider – ri forbi en oase uten å slokke tørsten. Så vi red, og fuktet strupen etter behov. Og trolig ut over behov.

Og brått var det neste dag, i alle fall per klokka. Og vannhullene tørket inn og vennlige, men bestemte sjeler sendte rastløse menn ut i kulden. Ut i krigen om skyss hjem. Det er ingen spøk. Det er ikke ofte man kan se en lang rekke av lysende takskilt som man kan vinke på og bli fraktet hjem mot en ikke ubeskjeden andel av månedens salær. Det snødde den natta, og det var mørkt og kaldt og goldt og ugjestmildt slik bare en norsk vinter kan være. Bilen jeg omsider fikk tak i var varm og god, sjåføren lite meddelsom og det var sikkert greit, siden jeg hadde trøbbel med diksjonen. Men GPS løser så meget. Og mens jeg satt baki der og så på at grønnpila på satellitten og røde tall på taksameteret løp om kapp over dashbordet i Mercedesen, kjente jeg på sulten. Det måtte bli nattmat.

Man tager som kjent hva man haver, og det er ikke bestandig at gourmeten i meg har planlagt like godt. Ei heller denne kvelden og natten, så med en rasende Hellstrøm på min skulder snekret jeg ihopes et ostesmørbrød med ei bøtte grillkrydder over flere etasjer og stappet herligheten inn i mikroen. Smeltet ost lukter smeltet ost, men det oste en lukt ut i kjøkkenrommet som jeg fant noe utradisjonell og udefinerbar.

Helt til jeg satte tenna i retten og fant ut at den var raust krydret med kanel.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00