– De er skumle, disse smuglerne, sa hun – med henvisning til Gjermund Cappelen og hans noe brokete univers.

– Jeg har alltid drømt om å være smugler, svarte jeg. – I barndommen hørtes det så tøft ut å være litt sånn skurk.

– Jeg tror smuglere er enda tøffere, mente damen. Det var nok til å vekke mine aller mest irriterende evner til å lage dårlige ordspill.

– Mafiabande smuglet inn tre tonn gammelt brød på Magnor. «Sopp en hal!», skrek tollerne – som ble litt mugne da de åpnet bagasjerommet og gjorde det hårete beslaget. Tollsjefen var raskt ute med å kommentere saken:

– Vi ble litt overrasket. I 2017 trodde vi denne typen lovbrudd hadde gått ut på dato ...

– Nå holder det, sa damen, lettere oppgitt. Jeg humret for meg selv.

– Politiet har kalt inn alt som kan krype og gå for å håndtere alt det som kryper og går bak i henger’n.

– Christian, nå gjør du meg virkelig muggen!

– Er de pågrepne avhørt?

– De er innbrakt til stasjonen for å ta mug(g)shots. Og politisjefen bare ...

– DET HOLDER NÅ!

Åkei, jeg tok hintet. Uansett, jeg synes smuglere er en yrkesgruppe som må fram i lyset igjen.

I barndommen var det alltid masse spennende lesestoff, blant annet Hardyguttene, Fem-serien og ikke minst gode, gamle Donald Duck & Co. Overalt var det skumle smuglere som truet samfunnets eksistens, og alltid var det glupe barn som avslørte dem.

I første klasse drømte jeg om å smugle, men jeg måtte nøye meg med å smuglese til langt på natt. Det var kanskje like greit.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00