Vi hadde lenge bare én bilnøkkel til Skoda’n. Upraktisk. Selvfølgelig hadde vi leita over alt. I vesker, jakker, skuffer og skap. Under hyller og oppi sko. Mannen var relativt frustrert ei god stund. Irritert over at ting tilsynelatende bare blir borte. Det ligner ikke han å miste ting, har da litt mer orden enn som så.

Kunne den ligge under bilsetet? Hjemme hos svigers? Var det mulig å legge skylda på noen her? Var nøkkelforsvinningen et anfall av hukommelsestap (hvori opptatt aldersangst) eller generell skjødesløshet (ergo identitetskrise)?

Vi slutta å leite etter hvert. Levde med det. Vi hadde tross alt én nøkkel til bilen, og man trenger strengt tatt ikke flere om gangen for å kunne kjøre den.

Nå er det jo svært sjelden at ting bare forsvinner, heldigvis. Jeg fant for eksempel skjørtet mitt etter kun kort tids leiting her om dagen. Det lå pent sammenbrettet midt inne i en stabel av gamle bøker og permer. jeg hadde et mentalt bilde av hvor det kunne være, ganske bevisst på at jeg hadde «ryddet det bort». Det begrepet kan diskuteres, eventuelt tas helt bokstavelig; det hender at ting blir borte nettopp fordi det blir ryddet. 12-åringen lette for eksempel nylig lenge (til å være han) etter leseboka si, fordi det var umulig for han å se for seg at den sto i hylla.

Og selvfølgelig dukket også bilnøkkelen opp igjen. I grunnen helt av seg sjøl, uten videre leiting. Det er som regel sånn det foregår. Når du egentlig har glemt det og minst venter det. Nøyaktig ett år var nøkkelen borte. Den lå der i fred og ro, godt oppbevart i klesskapet, nærmere bestemt i lomma på Mannens bunadsvest.

Savnet i ett år fra 17. til 17. mai.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00