Det skurrer over høyttalerne i kabinen og flyvertinnene stiller seg opp. Hvis noen kan beskrives som uttrykksløse, må det være denne gjengen. Og de har min fulle forståelse. Hvem ville ikke slitt med å grave fram motivasjon og glød når man terper på festing av setebelter for 748. gang? Foran døve ører hos et «publikum» som insisterer på å ha solbrillene på inne, og allerede har tatt to ferieglass med hvitvin etter innsjekk på Gardermoen?

En gang i tida fløy vi så sjelden at vi faktisk trengte denne påminnelsen hver gang. Om hvordan man blåser opp flytevesten med røde sugerør hvis den automatiske snora ikke funker, om nødutgangene, to foran, to bak, to over vingene. Nå er nordmenn i lufta oftere enn de har bakkekontakt og bruker tida på flyet til å uffe seg over andre passasjerer og himle med øya over noldusene med for mye håndbagasje. Nå surfer vi ignorant på ipadden, leser pocketbøker kjøpt på Ark i avgangshallen og tar ikke av øretelefonene før den svenske purseren kommer og fjerner dem med makt for at vi skal høre dem si «setebeltet festes, strammes og åpnes slik».

Norwegian har gjort det enkelt, tatt ydmykelsen bort fra flyvertinnene og laget en tegnefilm i stedet. Med en dame i hovedrollen, så tynn at hun er i større fare for sultedøden enn flystyrt.

Men på SAS står de der, utfører sin stumme macarena-dans til det ferdiginnspilte båndet på høyttaleren. Som en universell bruksanvisning i kroppsspråk, gyldig på spansk, tysk, norsk og mandarin. «Følg de selvlysende stripene langs midtgangen».

We couldn’t care less. Bortsett fra det med oksygenmaskene, da. Er det noe vi garantert kommer til å huske, er det å ta på oss vår egen først.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00