Det finnes vel ikke en eneste dag i året som ikke er viet til et bestemt formål. En yrkesgruppe som fortjener litt ekstra oppmerksomhet, en aktivitet som skal gjøre oss friske og glade, et samfunnsgode som kan føles å kjempe for sin eksistens, eller en blomst eller et dyr som betraktes som utryddingstruet. Men det finnes unntak. I neste uke er det semikolonets dag.

For er det noen som med hånden på hjertet kan komme og si at tegnet semikolon er noe å kjempe for? Er det noe som gjør oss friske og glade, og noe som er utryddingstruet? Er det i det hele tatt noe vi har bruk for? Og er vi egentlig så mange som vet hvordan dette tegnet skal brukes? Selv ekspertene strides om det.

Et semikolon er en mellomting mellom et komma og et punktum. Det betyr at det er svakere enn et punktum, men sterkere enn et komma. Et semikolon skal etter læreboka brukes mellom to helsetninger. Men noen mener at semikolon kan brukes også når det ikke er helsetninger som skal bindes sammen. Noen mener en godt kan bytte kolon ut med semikolon, og andre igjen mener semikolon er noe en kan slenge på der en finner det for godt.

Det var en italiener som fant opp semikolonet. Typografen Aldo Manuzio døde 6. februar 1515, og dødsdagen hans er senere blitt semikolonets dag. Det var forresten også han som fant opp kursivskriften.

Nå nærmer vi oss slutten på denne artikkelen, uten at det har forekommet et eneste semikolon. Som vanlig og forventet, vil nok mange si. For det går faktisk an å leve et helt liv uten å ha brukt semikolonet. Du klarer deg ikke uten punktum, spørsmålstegn og komma. Noen mener at utropstegnet er nødvendig i slutten av alle setninger. Men du kan leve et langt liv som skrivende menneske uten semikolon. Det sies at noen hater det, mens andre elsker det. Og så er det alle oss andre. Noen heiser flagget 6. februar, men det er fordi det også er samefolkets dag.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00