Det var en gang i tenåra, vi var på bytur til hovedstaden, venninna mi og jeg. Det var stas å dra til Oslo. Gå langs bodene i Spikersuppa, spise burger i Nedre Slottsgate, innom Uff og Shangri-La for brukte klær og hippieeffekter.

Og så kom vi over ei bukse, rettere sagt en buksedress, vi begge syntes var fin. Kremfarget, småblomstret. Med lommer, uten ermer. En drøm for alle som liker ballongbukser, høyt liv og et snitt de færreste kropper egentlig kler.

Vi kjøpte den. Og legg merke til; vi kjøpte den ene. Altså ett stykk, sammen, på deling. Spleis er jo økonomisk og vi var miljøvennlige allerede på sent 80-tall. Og så var vi i alle fall garantert at vi aldri kom til å dukke opp på samme sted i like bukser. Det ville vært litt for teit.

For det å komme på fest og oppdage at man ikke er den eneste i lokalet med akkurat den kjolen – det er … ingen drømmesituasjon. Men hvorfor er det egentlig så krise? Som regel går det jo helt greit hvis det gjelder både øredobber og andre smykker, stort sett også sko. Men samme kjole? Nix.

Marerittet som rir oss er selvfølgelig at det legger til rette for sammenligning. Og spørsmålet man vet alle stiller seg – og hverandre: hvem kler den best?

Ingen vil gå tapende ut av den konkurransen. Selv om det går an å innvende at det i alle fall er ett menneske til stede som garantert synes klærne dine er fine – ett menneske som har kjøpt det samme selv. Men det holder ikke.

Den pinlige følelsen av uniformering er uunngåelig. Og av å være gjennomskuet, mangle egenart, ikke ha egen stil eller personlig uttrykk.

Men det snakker ingen om når dresskode for festlighetene er bunad.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00