Du kunne gå tel’n Åge. Han holdt til i andre etasje over kiosken hass Jarle Sandvold, der dom hadde lakrispiper og softis og ei kaffekvern som luftet som en liten bit av himmelrike. Hvis det er ei luft je gjerne skulle hatt på flaske og kjent på av og tel, så er det den.

Lenger ned i Storgata klipte Einar og Finn gutter og menn. Dom hadde plakater på veggen fra Wella med bilder ta menn med fine sveiser. Langs vindusrekka ut mot sentrum var det ventestoler. En kom gjerne litt tidlig når en skulle åt frisørn. Der kunne en sitta og sjå på flasker med blått og brunt og rødt innhold, og noen av dom sto det svarte plastkammer parkert oppi. Kvitlakkerte barberstoler med svarte puter i tjukt skinn kunne jekkes opp og ned med beina, og på et ørlite skilt over kassa sto det Durex. Det tok mange år før vi gutta skjønte hva det var reklame for.

Je hadde krøllete, kopete hår som det itte gikk an å laga noen slags tøff sveis ta, syntes je den gongen. De andre gutta hadde piggsveis og noen andre tøffe varianter, mens stålulla mi den tugge seg rundt nepa og levde sitt eget liv.

Hadde je kunnet å tegne, kunne je enkelt skissert opp i detalj åssen disse herresalongene så ut. Det var et eget univers, en første flik av manndom for gutter på sykkel etter skolen. Og hadde je hatt plass, skulle je hatt en slik frisørstol. Bare for å sitte i den. En koloss i stål og lær, bygget i Chicago sikkert. En ta frisørstola fra herresalongene i Storgata. Skulle je gjerne hatt.

Ja, også kaffekverna hass Jarle Sandvold, da.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00