Drikkepress var jeg forberedt på. Røykepress likeså. At tenårene skulle bli en evig kamp for å stå imot, var pensum allerede på barneskolen. Vi ble advart fra alle kanter. Men i grunnen merket jeg aldri noe til verken dette stadig omtalte drikkepresset eller det såkalte presset for å fylle lungene med nikotin.

Nå, derimot, utsettes jeg stadig for et helt annet press: kakepresset. Spiser man ikke kake, blir man tatt for å være på slanker’n. «Du tar nok ikke skade av et stykke», sier damene i kakemafiaen lett irettesettende og betrakter meg fra topp til tå. Det vet jeg godt. Det er få som tar skade av et kakestykke. Dessuten snakker de her til en som uten blygsel gjerne langer innpå en 200-gramsplate fra Freia i løpet av et par kveldstimer.

Det skal ikke stå på verken prinsippene eller appetitten. Jeg synes bare ikke kake er så godt. «Verdens beste» er noe av det verste jeg vet. Den kan de få ha for seg selv der oppe i Kvæfjord. Krem er vemmelig. Vassen marsipan er guffent. Nøtter og gjærdeig hører ikke sammen. Ostekake er bare fælt.

Står du over, blir du regnet som utakknemlig og sær. Og skulle du falle for fristelsen å sette tennene i et eple mens de andre kappes om kakespaden, er det bare å være forberedt på olme blikk. Derfor har jeg jugd en del for å komme ut av knipa. Jeg har jugd på meg allergier ut fra hvilke kaker som settes på bordet. Angivelig tåler jeg både melk, mel, egg og hasselnøtter dårlig. Bare én av dem stemmer, men jeg nekter å fortelle hvilken. Juge skal jeg nemlig fortsette med. Det er det eneste som funker.

Kanskje får jeg kakemafiaen på nakken nå. Kakepusherne. Så kan jeg jo humre litt over at det gjerne er de samme folka som for 20 år siden advarte mot drikkepress og røykepress - som sa at det er bra å stå imot …

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00