Han svingte inn ytterdøren, spaserte sju skritt bortover gangen, trykket på knappen til heisen og stilte seg opp for å vente. Herr Glom var klar for en ny dag på kontoret.

Han kikket på den digitale skjermen. Heisen sto i fjerdeetasje. Bildet endret seg, og en pil indikerte at heisen var på veg nedover mot underetasjen og Herr Glom.

Det tok i bygningens ytterdør. En morgenblid kollega kom turende inn, «morn!» hilste han vennlig, passerte Herr Glom og travet videre i retning trappen.

Herr Glom fikk det travelt. Kollegaen måtte da endelig ikke tro at han var en slappfisk som ikke orket å gå trapper for å komme seg oppover i etasjene! En ellers sprek Herr Glom kunne da ikke ha ord på seg for å være en latsabb.

Betenkningstiden var marginal, men han gjorde som ha syntes han måtte: Han fikk opp farten og strenet etter den morgenkvikke oppover trinnene. Selvfølgelig skulle Herr Glom ta trappen! Selvfølgelig.

I det de passerte første avsats, var heisen framme i underetasjen. «Pling», sa det og dørene gikk opp. Herr Glom lot som ingenting. Det var vel nærmest bare et uhell at han hadde kommet «hit»-knappen på heisdøren der nede i underetasjen.

Men spenst i ganglaget forsøkte han å vise seg fra sin beste side. Kollegaen forsvant inn dørene til kontorlandskapet i andreetasje. Herr Glom skulle videre oppover i systemet. En stakket stund vurderte han atter å kalle på heisen, for å ta den den siste biten, men han lot det bli med tanken. Sånn i tilfelle det skulle dukke opp flere kolleger.

Men når han er helt sikker på at ingen ser ham – da tar han fortsatt heis. I smug.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00