Jeg er litt sent ute, jeg vet, det eksisterer jo ikke lenger. Det bygges ikke lenger biler i Trollhättan nord for Göteborg.

Og jeg funderer på om det er der det hele ligger. I min innebygde sans for underdogs og alle som ikke lykkes helt. Saab-forkjærligheten oppsto under et besøk på Saab-museet i nettopp Trollhättan i fjor sommer. På rekke og rad sto disse litt rare svenske bilene og hadde tekniske og designmessige løsninger som gjør at de ikke er helt som alle andre biler. Og til slutt ble de skjøvet ut i kulden og inn i skifteretten og ingen fikk lenger kjøpe dem.

Saab er blues. Det er den gamle historien om noen som kjempet hardt, og tapte. Det er blues fra et svensk småbydelta. Når jeg ser en gammel Saab passere, så tar jeg av meg hatten i ærbødighet. Det vil si, jeg ville tatt av meg hatten, om jeg hadde brukt hatt. Men siden jeg ikke gjør det, tar jeg liksom av meg hatten inni meg. Og nikker.

Jeg ønsker meg en Saab til jul. En gammel oljetrompet sånn som den Greta Molander kjørte rally med. Som putrer og går, og som er designet for å ligne ei svensk flymaskin. En sånn en skulle jeg gjerne hatt. En 1963-modell, for eksempel. Kremhvit. Eller kanskje rød. En real folkhemspärla fra den gangen svenskene hadde to bilfabrikker, og vi hadde ikke engang olje å skryte oss opp med. Da var svenskene virkelig storebror, da de bygde Saab og Volvo.

Svenska Aeroplan Aktiebolaget. Det var saker. Du gamla du fria. Jeg bryr meg ikke om jula. Men om noen vil gi meg noe. Så ønsker jeg meg gammel Saab.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00