Dagen før hadde jeg sørget over hans død. Nå lå flere av hans livsverk og riller revet i filler og ødelagt for alltid. Jeg vet ikke om jeg skal rase, le eller gråte, men blikket fra logrende syndebukker mildner symptomene noe.

Katastrofealarmen går når 16-åringen møter meg på trappa med favnen full av revnete platecover og restene av det som hadde vært kostbare, antikke eplekasser:

– Pappa, du bør ikke gå opp på gutterommet ditt riktig ennå.

Guttungen går inn i rollen som fredsmegler med imponerende overbevisning. Han har garantert lest om kadaverdammen i Øvre Vang og frykter nå det verste.

Trappa tas i tre solide klyv og låtene «Dogs On the Run», «Rebels» og «Two Gunslingers» farer gjennom nervesystemet mitt. Rett innafor døra ligger halvparten av Tom Petty og beina til Bruce Springsteen. I et hjørne ligger den ene puppen til Dolly Parton og cowboyhatten til Johnny Cash.

Kun rustne spiker er igjen av eplekassene. I stativ midt på golvet står en Gibson-gitar uberørt av bikkjetenner og jeg er på gråten av lettelse. Vanligvis hviler mine dyrekjøpte Nashville-boots på toppen av den ene eplekassa med langspillplater i. I dag har jeg cowboyskoa på beina. «You Get Lucky», sang Tom Petty.

Fredsmegleren på 16, som vanligvis ikke plukker opp så veldig mye fra golvet, hadde gjort en kjempeinnsats. Han hadde rukket å bære ned restene av Tom Waits, John Lennon og eplekassene.

Slik går det når to innestengte labradorer kjeder seg med «Jailhouse Rock» i åtte strake timer.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00