Fra sykesenga har jeg fått med meg at Hamar Natur og Ungdom har betegnet sykling i Hamar som risikosport. Fra sykesenga fordi jeg har deltatt i den nevnte risikosporten. Og resultatet? En kan kanskje si det på denne måten: Dersom dette for eksempel hadde vært en lagidrett der kampene avgjøres etter spill i to omganger, så ligger jeg under med 1-0 etter første omgang.

Det var en solblank tirsdagsmorgen i begynnelsen av september. Alt lå vel til rette for en fin tur inn til byen fra Furuberget. I andre enden av sykkeletappen ventet dagens spennende arbeidsoppgaver. Slik gikk det ikke. Motstanderen sto plutselig der, på tvers av kjøreretningen, med to sykkelhjul og to bein på bakken. I den ene hånden det ene håndtaket på sykkelstyret, i den andre hånden en mobiltelefon. Blikket var på telefonen, og på sykkelstyret dinglet det en sykkelhjelm. Og avstanden til motstanderen var kanskje en meter.

I et slik situasjon skjer det mye i ens liv i løpet av tre sekunder. En sykkel som plutselig står helt stille. En syklist som ikke lenger sitter trygt på sitt sete, men som er på vei opp fra setet, opp fra pedalene og på vei framover i løse lufta som en skihopper ut fra hoppkanten. Så går ferden over sykkelstyret og over sykkelen til motstanderen.

I det øyeblikket var vel de to første sekundene tilbakelagt. Det siste og avgjørende sekundet gjensto. Det var det som skulle avgjøre det videre sportslige forløpet. For et sekund der framme ventet en hard asfalt. En asfalt som kan være god å gå på, kjøre bil på eller sykle på. Men ikke særlig fristende å tenke på at en skal lande på.

Det fysiske utbyttet ble sykesengen. Og det sportslige utbyttet? I alle fall lærdommen at i risikosport er det ugunstig å ligge under 1-0 ved pause. Da blir det ingen andreomgang.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00