Jeg har alltid vært ganske rotete. Nøkler, bankkort og mer til forsvinner for meg i hytt og gevær. Ofte kan jeg snakke i mobilen samtidig som jeg leter febrilsk etter hvor i pokker jeg kan ha gjort av telefonen. Jeg legger gjerne ting på lure steder der jeg føler meg sikker på at jeg skal finne det igjen, men borte blir sakene. Igjen og igjen.

Men den siste uka har jeg vært ekstrem. Ikke vet jeg hvorfor, men hjernen har tydeligvis vært på uanmeldt ferie. For å starte med et eksempel: Tidlig i uka skulle jeg ha meg et glass av brusflaska som lå i kjøleskapet. Jeg tok den ut, skrudde av kroken, og begynte å helle i det jeg mente var glasset jeg hadde funnet i skapet. Det var feil. Der sto jeg som en tulling og helte brus i en dyp skål som egner seg best til is eller suppe. Jeg følte meg ikke særlig lur.

Det satte standarden for uka. I ettertid har ting blitt borte i tur og orden, og jeg har brukt store deler av fritida på leting. Fortsatt er jeg usikker på om jeg har funnet meg selv.

Jeg kan ta nok et eksempel fra uka som har gått. Bombesikker på at jeg hadde kjøpt tannkrem på butikken tidligere på dagen, sto jeg på badet for å pusse tennene en kveld. Men tannkrem var det ikke å finne. Jeg lette leiligheten rundt etter lure steder jeg kunne ha lagt tuba, men uten hell. Jeg ga opp, og gikk for å legge noe i kjøleskapet. Og hva fant jeg der? Jo der sto tannkremtuba. Kald og god. Heldigvis sto ikke melka på varmekablene på badet.

Alt kan allikevel ikke være negativt. Jeg må i det minste være kretsmester i surring.

Les også
DEBATT På tide å orientere seg mot dyreriket nå.
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00