Han kjempet tappert, den rødgrønne soldaten ute på plena. Sto imot kjemiske angrep og traktor med plog. Ble levnet liten sjanse, men kom seg. Gang etter gang. Men etter en sommer der han stadig vekk hadde dukket opp igjen i grasmatta, ga han opp til slutt. Heiste hvitt flagg og forsvant i jordas mørke.

Nå angrer krigens seierherre. Jeg angrer på at jeg tok livet av den gamle standhaftige rabarbraen da ny plen skulle anlegges. Den var kanskje ikke så pen der den sto, ustelt og bustete. Men. På en sommer som denne. Der vi knapt har sett temperaturer under 20 grader siden nasjonaldagen. Rekk hånda i været den som ikke fantaserer om en tallerken med kald rabarbragrøt med en skvett mjølk og knust kavring. Så stiv av sukker og sødme at hadde den blitt servert i en barnebursdag, ja da hadde det endt i juvenilt opprør og den reneste galskap.

Før sto det rabarbra over alt. Og rips. Og solbær. Det var sånn hos meg og. Dessverre var det slik. Og da jeg skriver var, så er det fordi at det ikke er slik lenger. Det eneste jeg har beholdt er bringebæra. Den var det så mye av at den kampen hadde jeg tapt uansett. Men jeg savner rabarbra, altså. Denne snodige, syrlige veksten som kom opp av jorda. Som du kunne skrelle og skjære i terninger. Og sukre og spise, kanskje med jordbær som selskap. Og kaffe. Kanskje til og med en liten søt dessertvin. For ekstravagansens skyld.

Får man kjøpt rabarbra? Selger de det på hagesentrene? Eller må man snike seg inn i en hage en mørk augustnatt og stjele en, skynde seg hjem og plante? Jeg er nesten helt bestemt på at jeg har tenkt å skaffe med en rabarbra igjen. Som sagt. Jeg angrer på at jeg pløyde den ned. Send meg en mail hvis du har.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00