For når man har brukt kanskje 20.000 og kanskje enda mer på en sofa som er aldeles nydelig å sitte i og sovne i på fredagskvelden. Hva er da logikken i at man stabler den full med puter, slik at det blir mindre plass til å sitte? Ofte er det første jeg gjør når jeg kommer til mennesker som har polstret sofaen sin med puter å slenge en unna, slik at jeg får lastet hekken nedpå.

Min sofa var lenge helt blottet for puter. Men dette ble til stadighet bemerket av mennesker på besøk. Så til slutt begynte jeg da å fundere på de derre dumme putene. Men jeg er ingen racer på interiørbutikker, så jeg hyret en konsulent med oppdrag som låt som følger: kjøp tre puter til min sofa som du føler at er meg, som er litt rustikke og kule. Og som ikke koster en formue.

Oppdraget ble løst usedvanlig raskt, og det tok ikke lang tid før tre puter – en stor, en midt imellom og en smal og rar – tronet som monumenter i kunststoff over min resignasjon i sofaen. Siden har jeg forsøkt å venne meg til disse installasjonene. To som har greid det helt utmerket er husets katter, som vet å sette pris på varmt og lunt underlag for sin foretrukne fritidsaktivitet soving.

Husbonden, derimot, er fortsatt ikke helt på stell med sofaputene. Den ene, skal han tilstå, har hodet hans sovnet på. Men ofte tar jeg meg i å måtte ommøblere, enda det nesten alltid er bare jeg som sitter alene i den sofaen. Men likevel. Jeg jobber med det, imidlertid, og har i alle fall funnet ut at den ene er veldig fin å hvile gitarhalsen på når man skifter strenger.

Det er da noe.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00