Stua skulle pusses opp i sommer, det var planen. Vi kan vel si at oppussingsbasillen angrep litt hardere enn jeg hadde tenkt, kanskje en bivirkning av alle timene foran TV-en, med arkitekter, håndverkere, eiendomsmeglere og designere på skjermen. Det er visst ikke helt ufarlig.

Det startet pent med innhenting av fargekart. Så en ny runde med sanking av fargeprøver, ruller og pensler. Etter å ha flekkmalt en vegg i stua med varianter over et blått tema, fant jeg ut at det kunne være kjekt å se det på litt større flater, og prosjektet flyttet over til rommet til junior. Det ene dro det andre med seg, shoppingturene til byggevarehuset ble utvidet til også å omfatte møbelvarehus, og så var den første uka gått. Men junior hadde fått nytt rom.

Kalkmalingen ble testet på en vegg på soverommet som ikke trengte maling, og så hadde jeg plutselig pusset opp to rom som ikke skulle pusses opp før jeg egentlig hadde begynt på det jeg skulle gjøre. Men mannen i huset hadde vasket tak og vegger, og kveldene var lange og lyse, og jeg var blitt maloman. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe.

Midt i et kaos av stablede møbler skap, hyller og bilder, et langbord fullt av innholdet fra skapene, malingsspann, ruller, maskeringtape, våtservietter og gjerder for å holde hundene unna nymalte flater, løp jeg, lett blåmalt, rundt i 35 varmegrader med sparkel og sandpapir og følte meg som en blanding av elleville «Tid for hjem-Kjersti» og Sinnasnekker’n: «Dette skal være ferdig til i morgen».

Kanskje var ikke lyset så godt som jeg trodde, og jeg er nokså nærsynt. Men da jeg litt etter klokka 2 en natt fant ut at jeg hadde tapet fast håret til golvlista med maskeringstape – da var det natta.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs trivelige bakside

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00