Ikke fordi jeg synes det er gøy, men fordi det er en del av jobben. Man må bare bite tennene sammen og gjøre de arbeidsoppgavene man blir satt til – sånn er livet.

Uansett, her for noen uker siden skulle jeg ta noen luftige bilder av Vienkrysset, så da reiste jeg ut til den mest øde og avsidesliggende traktorvegen jeg kunne finne, slik at jeg ikke skulle være til fare for noen. Flatpakket snø og ikke en lyd. Perfekte flyforhold.

Dronen suste rett opp – 80, 90, 100 meter. Makshøyden var nådd. Men så skjedde det noe rart: Den kjente surringen fra de små propellene – som høres ut som når man putter fire stavmiksere inn i et vepsebol, fikk plutselig en noget grovere lyd.

Ikke en eneste feilmelding på skjermen. Merkelig. Kunne det likevel være rusk i forgasseren eller slark i startpinnen? Lyden ble stadig sterkere mens jeg klødde meg stadig hardere i hodet.

Så skjedde det: Livet mitt passerte i revy idet jeg snudde meg langsomt rundt og fikk øye på støykilden: Rett mot meg kom nemlig et av Luftforsvarets Hercules-fly i lav høyde på veg mot nordøst. De fire motorene bråkte noe så gæli. Småpanikk!

Her gjaldt det å være på den sikre siden, så den lille dronen har vel aldri fått en kjappere tur rett ned enn akkurat da.

Den store, grå maskinen passerte med god margin, men tanken slo meg: Hva HVIS det hadde skjedd en ulykke?

Det kunne ha blitt en lei telefonsamtale til forsikringsselskapet:

– Du, jeg har ødelagt ei drone til 15.000 kroner.
– Uff, da. Ingen andre skader?
– Vel, altså, det kan ha vært en ørliten Hercules til 850 millioner involvert … Jeg mister vel ikke noe bonus på forsikringen min nå …?

Jeg tenker jeg holder meg trygt på landjorda framover. Bare sånn for å ikke utløse tredje verdenskrig.

LES OGSÅ: Guttedrømmen om å bli pilot

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00