På ferie i Flensburg fant jeg en veldig pen brilleinnfatning. Vel hjemme i Hamar gikk ferden rett til optikeren for å skaffe passende glass.

«Har synet ditt endret seg i det siste?», spurte den blide damen bak disken. Basert på tidligere erfaringer var jeg klar til å svare et kjapt og selvsikkert «nei, absolutt ikke», men denne gangen nølte jeg. Damen spisset ørene. «Ja, jo, jeg synes kanskje det er liiiitt vanskeligere å se skarpt på PC og mobil. Altså sånne ting på veldig nært hold …»

Det føltes som om jeg hadde vært hos legen og fortalt om en ekstremt pinlig lidelse, men damen strålte: «Det er helt vanlig! Vi gjør bare en ørliten justering på glassene, også vil du se skarpt helt fra nesetippen til månen!»

Jeg pustet lettet ut i noen sekunder, men så skjønte jeg brått og brutalt hva den sleipe damen drev med: Hun prøvde å selge meg progressive briller – altså det jeg forbinder med briller for GAMLE mennesker. Jeg var rystet. Sjokk og vantro!

Optikeren smilte: «Nei, vi er ikke der ennå. Dette er mer … eh … ungdomsprogressive briller. Ja, nettopp. Det er en myk og pen introduksjon til hel-progressive briller som du kanskje vil trenge senere.»

Puh! Jeg var beroliget igjen. Det jeg trodde var håpløse gubbebriller viste seg altså å være fancy ungdomsbriller. Jeg er fortsatt UNGDOM, og det føles veldig, veldig bra! Det er bare ett problem: Nå som jeg ser bedre på nært hold har jeg oppdaget stadig flere grå hår i skjegget. En optimist ville kanskje ha tenkt at de bare var bleket av sola – og bleking av hår, det er jo sånt som ungdommen driver med.

La oss derfor bare kalle det «ungdomsgrått» inntil videre, også bevarer jeg den desperate illusjonen i noen uker til.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00