Ifølge den erfaringa jeg har opparbeida meg, vil jeg si at det alltid er transitten som er utfordringa når man er på veg fra a til b. Selve reisa er én ting, så lenge man er i farta, liksom. Men når vi kommer til mellomrommene, overgangene, da er det gjerne litt mer … friksjon. Jeg snakker om sånne ting som mellomlandingene – hvis man reiser med fly. Som vi jo gjerne gjør, enn så lenge.

Det er i de situasjonene stresset presser seg på, usikkerhet, blodtrykk, ubehag.

Hva skjer nå? Hvor skal vi? Hvor lang tid kommer det til å ta? Hvorfor er det så ukomfortabelt? Jeg kan ikke huske at det var sånn sist?

Man kan fort komme til å etterlyse både bedre informasjon og bruksanvisninger.

Hvis man da ser hele livet som ei reise – det blir jo gjerne omtalt som en slags seilas på livets hav – da er det selvfølgelig uunngåelig at slike mellomtilstander er stadig tilbakevendende. Om igjen og om igjen står vi der, med bagasjen i handa og speider opp på informasjonstavla.

Nå står det «høst» på alle skilter – med pil mot «vinter». Og jeg har store problemer med å huske hva jeg pleier å gjøre for å håndtere denne overgangen på best mulig måte.

Årstidenes terminliste får man ikke fridd seg fra. Høsten kommer ubestilt, fritt tilkjørt. Levert på døra med kastevinder og regnbyger. «Deilig og friskt!» sier noen, og jeg får en rask påminning om at det slett ikke er alle reisende som snakker samme språk. Jeg skjønner ikke hva de sier. Ikke hva de mener. I min ordbok står det «surt og vemodig».

Jeg er tydeligvis ikke så god på transportetapper. Jeg trenger fyr på peisen, varmere genser, kanskje ei oksygenmaske ned fra taket.

Mine tanker går til Mikkel:

Alt er en overgang, sa reven – han ble flådd.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter som til sammen kanskje kan fungere som en slags bruksanvisning her i livet

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00