Mens makthaverne i landet krangler så busta fyker på vegne av oss om budsjettet for landet i 2017, er jeg midt inne i egne forhandlinger. Om mitt personlige budsjett for 2017. Jeg forhandler om meg selv, med meg selv.

Og da skulle man jo tro det var en enkel sak å komme til enighet, men den gang ei. Også for meg er forhandlingene på overtid. Problemet er at jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal la fornuften seire, eller om det er bedre å satse alt på å ha det moro neste år. Tidligere år har det vært enkelt. Den største budsjettposten har gått til å ha det gøy. Flybilletter og hoteller har kommet langt foran sparing og andre mer eller mindre nyttige ting. Men med etter hvert som jeg blir eldre sniker fornuften seg innpå.

I motsetning til regjeringen er det langt fra milliardbeløp det opereres med i mine forhandlinger. Ei heller trenger jeg bekymre meg for penger til verken barnehageplasser eller sykehjemsplasser. Jeg er relativt langt unna å havne noen av stedene selv. Derimot står det store slaget i år om satsingsområdet blir på bolig eller på reise. På en god dag kan det bli litt rom for begge, men det avhenger av om det blir enighet om å øke sukkeravgiftene. Det er mange vanskelige spørsmål man må gjennom.

Det jeg har til felles med regjeringen og deres samarbeidspartnere er at forhandlingene nå er brutt. Etter siste forhandlingsmøte, som varte og rakk, ble ultimatumet om å satse på boligbudsjettet avslått. Det er i tillegg rimelig dårlig stemning under forhandlingene.

Nå venter jeg i spenning på et nytt forslag. Kommer ikke det på plass innen rimelig tid må jeg vurdere å gå av.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00