På fortau og i smale gater, på badestranda og i byparken, mens vi står bom stille i polkøa eller tusler tankefullt langs naturstien i Vangsåsa. Og vi har funnet oss i å bli truffet fra siden i fotgjengeroverganger, særlig de med trafikklys. De bare plutselig er der og kjører på deg med den aller største selvfølge. Pang så ligger du der og snuser grus fra asfalten. Overalt er det syklister som bare venter på å finne sitt mål. Nesten som hjortelusfluer sitter de i buskene og venter på neste offer.

Greit, det er vel sånn det skal være da. Men det som ikke er greit, det er å bli påkjørt av sykkel på trange fjellstier. På områder av fedrelandet som skulle være forbeholdt oss gående uten sykkel. Besseggen, for eksempel. Sjølveste tøffingen i Jotunheimen. Den som setter en mann på prøve og ei pyse på sidelinjen. Den ultimate bragden for en fjellgeit med gode sko og medbrakt matpakke. Den som har gått Besseggen vet hva livet kan by på for den som er tøff nok til å prøve.Sånn har det vært i minst 23 generasjoner. Men nå er en ny barriere brutt: En såkalt våghals, eller tullfjomp om du vil, har forsert Besseggen sittende på en sykkel i fart! Selvfølgelig med tv-kamera på slep, uten det hadde det jo ikke vært noe moro. Mens de fleste av oss stirrer aktsomt ned for ikke å trå feil på den smale eggen, kom altså denne fjompen syklende som var det det mest naturlige å gjøre den dagen. Hva blir det neste? Boksekamp i turskiløypa? Nakenbading i syltynne pilkehull?

Hva er egentlig så galt med å trille sykkelen sakte på en øde veg, og snuse på en villblomst eller lytte til stillheten helt uten kamera i nærheten? Kanskje til og med plukke et bær eller to rett i koppen?

Ha en avslappet helg.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00