Nylig var jeg på fjelltur i Rondane. Vakker natur med langstrakte vidder og høyreiste fjell. Norge på sitt beste.

I hvert fall ved første øyekast. Jeg er glad i å gå i fjellet, for all del, men om jeg er i mitt rette element på over 2.000 meter, er en helt annen sak.

Den første toppturen startet bra. I forrykende tempo satte vi ut fra hytta.

Det skal legges til at etter 200 meter ble tempoet skrudd betraktelig ned, da vi alle hadde nådd makspuls allerede. Men vi fortsatte.

Oppover og innover mot toppen. Og det gikk kjempefint. Så begynte den virkelige stigningen. Det jeg tidligere har kalt fjell består av litt mose og en stein å trå på her og der. Ingen fortalte meg på forhånd at jeg nå skulle ut i ei uhorvelig stor steinrøys.

Ujevnt og fælt var det, men jeg fikk stabbet meg oppover.

Vel oppe det som kjentes som en uendelig lang stigning kom sjokket. Jeg var ikke på toppen. Derimot var det først nå det skulle bli skikkelig bratt.

Og det ble det, men jeg gikk på med godt mot. Hvert fall en stund. Jeg nevnte at jeg liker å GÅ i fjellet, men jeg har aldri sagt jeg liker å klatre. For det var det dette var. En ting er å komme seg opp mens man ser inn i en haug med steiner, men en annen ting er når man snur seg og ser det går rett ned bak en. En god porsjon av en hittil uoppdaget høydeskrekk snek seg inn.

Men pokker heller, da jeg først var der skulle jeg opp.

Og det gikk det, men det var heller ingen som hadde fortalt meg på forhånd at for kroppen var det minst like slitsomt å gå den samme distansen i nedoverbakke.

Vel nede igjen var jeg, dømt ut fra bevegelighet og smerte i leddene, 50 år eldre og et par erfaringer rikere.

Det ga en viss form for mersmak, altså, men lavlandet er fint det også.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00