Det var en gang en robot som var så uferdig at han verken kunne lese eller samle det noen sa til ham.

Han hadde en kommunalsjef, to administratorer og en kommunikasjonsansvarlig, og de levde lystig og vel når de endelig fikk roboten på nett, for da ble de kvitt alle som kom rekende til servicetorget eller maste med epost og telefoner.

Da de ansatte endelig kunne sysle i fred med kontorarbeid og saksbehandling, lot de den underutviklede roboten bli igjen alene og ta imot menigmann og innbyggere.

Roboten satt der og stullet og stelte, og undres på hva innbyggerne ville spørre etter, og hva han skulle si når de kom.

«Jeg kan ta meg til å emne til noe,» sa han ved seg selv, «så spør hun meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på noen gode svar.

Så spør hun hva det skal bli; så sier jeg «informasjon til brukerne».

Så spør hun hvor lenge det skal gå før det faktisk fungerer, så sier jeg: «oppunder denne kvisten her».

Dette synes roboten var godt og vel overlagt. Da det led om en stund, logget innbyggeren seg inn.

«God dag, mann!» sa hun.

«Økseskaft,» sa roboten.

«Jaså» sa innbyggeren. «Men hvor lenge er man momspliktig?» spurte hun. «Jeg har ikke målt meg!», svarte roboten.

Brukeren ristet på hodet og glante stort på skjermen. «Går det an å gjøre en avtale med ordføreren?», spurte hun

«Jeg skulle tjærebre henne,» sa ferjemannen, «for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender».

«Hvor finner jeg skoleruta, da?» prøvde hun igjen.

«Hu står på stallen følldiger», sa roboten og syntes han svarte både godt og vel for seg.

«Å reis du til … din tull du er!» sa innbyggeren frustrert.

«Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks» sa roboten.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00