Alle som har kjøpt seg et par flunkende nye Doc.Martens-sko veit hva gnagsår er. Tunge såler, stivt skinn. Det er ei pine.

Men den er forbigående! Enten du løser det med å lide deg gjennom noen dager med bare føtter polstret i Compeed, eller du sverger til våte ullsokker for å forme skinnet etter egne bein; det blir bedre. Og etter ei stund blir det så bra at du aldri kan kvitte deg med skoa. De føles som en medfødt del av deg.

Jeg kjøpte mitt første par som folkehøgskoleelev i 1993, mitt andre i Dublin to år etter. Jentegjengen på studietur med Høgskolen i Telemark, avdeling Bø, besøkte skomekka – en toetasjes butikk dedikert til skoklassikeren med røtter tilbake til andre verdenskrig, men «made in England» siden 50-tallet, løftet til ikoniske høyder på 70-tallet og omfavnet av grungegenerasjonen på 90-tallet.

Har du latt den gule sømmen omkranse føttene veit du at det å ta på et par godt inngåtte Dr.Marten-sko er som å komme hjem. Du smetter beina nedi – og der lander undersåttene, på senger så personlig tilgått og passe til akkurat deg at det i alle fall er helt umulig å la skoa gå i arv. For hvem har tærne plassert akkurat der du har? Hvem får hælen til å lage akkurat så djup grop i skinnsålen og fotbuen under til å hvile med eksakt riktig trykk mot bunnen av skoen?

Lik det eller ikke. Du blir ikke kvitt disse skoa. Lissene kan kanskje ryke, de vil rope etter skokrem, men du kan ikke kaste dem. Og denne uka sikret jeg meg tjue nye år ved å fikse ei hempe for 150 kroner hos Hamar Sko-rep. Du går inn døra, bjella plinger og eimen av skinn og impregnering omslutter deg. «Da varar dom ei stønn tel», sier skomakeren. Og hun veit det; kvalitet går aldri av moten.

Anne Ekornholmen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00