Hvite vidder med nyoppkjørte løyper ligger og venter. Fellesopplevelsene står i kø. Nå skal de ut på ski, friluftsmannen og frossenpinnen. Han med glød og engasjement, hun med ambisjoner om å overleve.

Jeg savner tiden da jeg stabbet rundt på 65 centimeter lange planker og høstet ros for hvert skritt. Tiden da et fall i ny og ne bare økte sjarmfaktoren. Ja, da det fortsatt var sjarmfaktor å snakke om. Men ros og jubel avtok med årene, og jeg dannet baktropp. Far gikk foran. Jeg halset etter. Far stoppet for å vente, og i det øyeblikket jeg nådde ham igjen, fortsatte han å gå. Og jeg fortsatte å halse etter. Bedre oppskrift på å drepe skigleden finnes ikke. Tolv år gammel erklærte jeg karrieren for over, spente av meg skiene og ba om å få låne en sag. Og det fikk jeg. Derfor kjente jeg pulsen øke noen hakk da det gikk opp for meg at jeg, selverklært frossenpinn og fornøyd innesitter, nå har funnet en friluftsmann.

I forsøk på ikke å virke for negativ har jeg utarbeidet en ny modell for søndagsturen: La oss si at vi kjører til et passelig utgangssted (helst uten for mange motbakker) og smører ski sammen. Etter noen stavtak skilles om ikke våre veger, så i alle fall våre ambisjoner. Han kan få gå sin mil. Jeg går til jeg surner, 300 meter kanskje. Så setter jeg meg i ei snøfonn og gomler Kvikk lunsj og venter på at han skal komme tilbake. Det gjør han når jeg begynner å bli mett. Da er han såpass sliten, og jeg såpass full av sukker, at jeg vil klare å henge med de 300 meterne tilbake til bilen. Og det er jo ofte det siste man husker, så kanskje kan det gi en følelse av å ha vært på skitur sammen? Jeg har vurdert andre løsninger også. Jeg har, sjenerøst nok, tilbudt meg å bistå treningsopplegget ved å sitte i pulk, så kan han få dra meg rundt. Han virket litt skeptisk.

Det er mange måter å gjøre noe sammen på. Jeg tror det kan bli en hyggelig vinter. Med rause mengder sjokolade.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00