40-årskrisen gikk til en nytt level nylig.

Klokken 10.11 satt jeg på dieseltoget tøffende ut av Hamar stasjon.

Helt foran i togsettet hang det to sykler på et stativ. Syklene tilhørte undertegnende og min sidekamerat og kollega – en gammel skøyteløper fra Odal.

Om en time skulle vi gå av, ta ut syklene og sykle til Lillehammer som en slags gjennomkjøring til det såkalte Birkebeinerrittet.

En tredjeperson skulle også være med – også dette en kollega, men en kollega som har strukket det ørlite lengre.

Han tok ikke toget, men syklet til Rena og møtte oss der.

Opp til Skramstad gikk det greit.

«Dette går jo som en lek» sa jeg eplekjekt da vi nærmet oss toppen.

«Vi får se etter hvert» sa mannen som allerede hadde syklet seks-sju mil.

Krampen kom allerede før Rosinbakken, og gang på gang opplevde jeg at den sprekeste nærmest syklet i ring rundt meg mens jeg pustet og peset meg oppover med stadig surere lår.

Camelbaken jeg hadde investert i var jo på ingen måte noe poeng i. Jeg sugde og sugde på den fordømte slangen med det var så vidt det piplet litt vann inn i en munn som definitivt hadde behov for vann.

Men vi kom oss over og gikk rett på pub. Eller ikke tredjemann. Han syklet videre til Hamar.

LES OGSÅ: Her finner du alle God Dag-spaltene fra HAs baksider de siste ukene

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00