Skiltet var rødt og blått på hvit bunn. Fire bokstaver. Fina-stasjonen sør for Moelv hadde vaskehall for håndvask av bil, kassettstativ og den første pølsegrillen jeg noen gang så inne på en bensinstasjon. Veggene på innsiden var kledd i oransje og gul respatex, og det lukta bensin, diesel, vaskemidler og kaffe.

Men det er det neonskiltet jeg husker best. Trekantet, men med runde hjørnet. Et våpenskjold preget av et oljeselskaps logo. Vi pleide å parkere sykkelen mot den grålakkerte metallfoten som var boltet til betongfundamentet. Da det var mørkt så kunne du se de fire bokstavene speile seg i Øglands påkostede sykkellakk. Da det regnet så kunne du se bokstavene liksom renne bortover asfalten og speile seg i vatnet. Til og med om vinteren, da vi enten sparka eller gikk med tunge vintersko, så lyste Fina-bokstavene mot snøen. Rødt og blått.

Det er en snodig greie hvordan hodet lagrer små detaljer. Jeg kan parkere bilen min om morgenen, gå på jobb og så åtte timer senere knapt huske hvor bilen står. Men jeg har helt klare bilder hvordan et neonskilt på en bensinstasjon på et tettsted så ut tidlig på ’80-tallet. Jeg kjøpte for øvrig noen av mine første kassetter samme sted. De var montert i et sånn rack som du kunne bla i, og det lød en hard, kald lyd blandet av metall og plast da kassettcovrene og metallet klasket mot hverandre. Jeg trur både Born to run og Brothers in arms ble med hjem fra den bensinstasjonen. Begge har grønn prislapp det står Fina på. Og hvis man borer nesa godt inn i kassettetuiet, så innbiller jeg meg at det går an å kjenne den eimen av kaffe og diesel. Neonskiltet er borte. Det er mulig betongfundamentet fortsatt sitter i bakken der. Kassettcovrene er ripete og matte. Og ikke engang regnet kan lenger speile de fire bokstavene.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00