Jeg er på tur hjem. I bil. Det er altfor kaldt ute. Bilen strever med å bli varm. På en måte er det like greit. For det står ei Napoleonskake i passasjersetet.

Den står der helt alene. Det vil si; det gjør den ikke. Den har selskap av solbrillene mine, men det er desember og det er i svært liten grad bruk for solbriller. Så de holder hverandre med taust selskap, de tretten milliardene kalorier som bakeren har puttet i en boks, og solbrillene.

Jeg er som sagt på tur hjem. Jeg har vært i byen. Det er lørdag, og det var nesten ingen i gatene. Alle har frosset inn i shoppingtemplene og på kafeene. Jeg hadde tenkt meg på kafé. Det er ganske stas å gå på kafé på en lørdag. En lørdags formiddag og det er ikke en ting jeg skal rekke. I alle fall ikke tippekampen, den har jeg aldri rukket. Og det er ikke noe annet heller. Det er bare meg. Og et aldeles uforklarlig begjær etter et stykke Napoleonskake. Det må være 18 år siden sist jeg spiste en. Minst.

Kafeen min var aldeles overfylt av mennesker. Jeg kan ikke stå alene i mitt eget selskap med fôret jakke midt på gulvet der og spise Napoleonskake. Hva skulle folk tro. Og si. Se på han der, ja han står midt på gulvet og spiser kake, ja sånn må dere ikke bli, unger. Kunne de sikkert tenkt. Og sagt. I alle fall inni seg.

Derfor er jeg altså på tur hjem. Med en mild angst for at den gulhvite kremen i kaka mi skal sige ut over sine bredder, at Napoleon skal sige sammen og miste all sin keiserlige prakt der han troner på stivfrosset skinn i en stasjonsvogn på vei hjem. Det tar seg ikke ut når slike kaker siger sammen. De mister verdigheten sin.

Men nå er jeg vel hjemme. Jeg og Napoleon. Så nå må dere ha meg unnskyldt. Nå blir det kake.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00