Minuttviseren krabbet mot tolvtallet. Naboen tvers over vegen hadde startet avfyringen av sitt tradisjonelle fyrverkeri. Også hjemme hos Familien Glom skulle kvelden markeres med brask og bram og fargesprakende kinaputter på himmelferd. Sånn var i alle fall planen.

Den første lighteren ville ikke. Ikke den andre heller. Etter endelig å ha funnet noen velfungerende tennstikker fikk Herr Glom fart på rakettbatteriet. Skikkelig fart. Og like brennkvikt bråvåknet bekymringen for at utskytningsbasen ikke var helt i vater, men muligens hellet litt for mye mot husets inngangsparti. «Pang» sa det der borte på fortauet.

Fru Glom og jeg var på veg ut ytterdøra i det Herr Glom beinfløy inn porten igjen mens han kavet med armene. Lynraskt gikk vi i dekning, alle tre, sank sammen bak tujahekken med øynene knepet igjen, mens vi la hendene beskyttende over skolten og ventet på at moroa skulle være over. Det braket og smalt på den andre siden av krattet i det vi veltet inn i 2018.

En landskapsarkitekt sa en gang at tujaer bør plantes med to kilometers avstand – minst. Lite visste han om hvor velsignet god beskyttelse en litt stinn hekk kan gi. Intet lysglimt var å skue fra Gloms beskjedne, men akk så panikkframkallende, nyttårsbatteri.

Står man duknakken og gjemmer ansiktet i en tuja, er det i grunnen ikke stort man får med seg. Hvor rakettene tok vegen, vet ingen. Årets fyrverkeri hjemme hos familien Glom ble redusert til besiktigelse av noen fislete røykskyer, som steg opp bak hekken etter at siste skudd hadde stilnet. Så det var vel anvendte hundrelapper, gitt! Trøsten er selvfølgelig at Oslo kommune lot 500.000 gå rett i tåka.

Godt nytt år!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00