Håndvaskes skånsomt i kaldt vann med lignende farger. Bruk mildt vaskemiddel. Strykes med kaldt jern på vranga. Tørkes flatt i avstand fra direkte varme og sollys. Omforme mens den er fuktig. Tørkes deretter flatt igjen, sto det på vaskelappen. Jeg gratulerte meg selv stille. Jeg hadde faktisk klart å kjøpe en genser som ikke ville duge til annet enn å ligge rett ut i et mørkt, svalt rom. Som var så sensitivt at den knappest ville tåle kroppstemperatur.

Så etter førstegangs bruk ble den liggende en god stund, da, i skittentøykurven. Hadde produsenten fått snusen i at den ville havne der, hadde de nok føyd til at overdelen heller ikke tåler langtidsopphold i nær kontakt med andre klær, men kiloprisen for denne lille tøybiten var så raff at de antakelig regnet med at den skulle brukes.

Det er i det hele tatt mye som grunnet ulne vaskelapper ligger på vent i skittentøykurven. Så mye at det har begynt å bygge seg opp i høyden. I bunnen ligger en hodepute og et par knallrøde grytevotter. Oppover i lagene skjuler det seg glitrende festtopper, silke, fløyel, et par vaskbare tøfler og et pledd, samt en kåpe med innvevde metalltråder. Alt sammen med høyst individuelle temperatur- og sentrifugeringsbehov, og med farger så gilde at hvitvask nok aldri blir hvit igjen. Inntil nylig stakk det også ut en og annen ullsokk fra dette berget av klær, men i det samme snøen kom, rev jeg fram Milo-flaska og ga dem en velgjørende overhaling. Så nå ligger bikinien der isteden. Og der blir den liggende fram til sommeren.

Så spørs det da, om alle disse særegne kravene skal tas på så stort alvor. Genseren med den kravstore vaskelappen takler visst både maskinvask og sentrifugering. Jammen går det bra med både kroppstemperatur og sollys også.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00