I det øyeblikket kirkeklokkene ringte julen inn, begynte nesen hans å renne. Det kriblet i halsen. Temperaturen steg. Han seg ned i horisontal positur på sofaen. Og der har han siden ligget og vært syk.

Herr Pjusk, eller Herr Glom om du vil, hostet og harket seg gjennom jula. Ertingen fra resten av besetningen i barndomshjemmet økte i takt med lydnivået, helt til basiluskene var spredd såpass at også Fru Glom og Lillebror måtte gi tapt. Plutselig lå de der på hver sin sofa. Det idylliske julehuset var omgjort til sykestue, med tre innlagte pasienter som knasket halspastiller om kapp, mens de sympatiserte både med seg selv og med hverandre.

En romjulsdag Herr Pjusk så ut til å være i siget, kom jeg i skade for å si at han så ganske frisk ut. Da var julefreden ødelagt. Å kalle sin pjuske far for frisk er kanskje det siste man bør gjøre. Jeg sto i umiddelbar fare for å bli gjort arveløs. «Doktoren har påvist influensa type A», sa Herr Pjusk. «Jeg tror jeg må ha fått B også. Og kanskje resten av alfabetet», fortsatte han, før han kokte seg nok en kopp solbærtoddy og installerte seg på sofaen med en ny pall papirlommetørklær innen rekkevidde.

Det litt triste for Herr Pjusk er at resten av familien smått om senn har begynt å kvikne til. Selv er han, etter tre uker, fortsatt ikke i form. Det er ikke noe moro. Den overøsende sympatien fra medpasientene har forsvunnet. Gleden i livet er nå redusert til en bedøvende flaske hostesaft med varseltrekant.

«Står ikke den hostesafta på dopinglista?» undret hans kone forleden. Det brydde ikke Herr Pjusk seg nevneverdig om. Han er neppe i form til noen skitur før til sommeren uansett.


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00