I nærbutikkens tilbudskurv lå de, et sett med boccia-kuler. Rundt dem lå noen skuresvamper for grill og et utvalg strandleker. Den røde klistrelappen som var festet på pakningen med de blå, gule, grønne og røde plastballene, lyste opp. «50 % p.g.a. dato» sto det.

Vel har jeg observert både modne tyttebær og ett og annet høstblad, men jeg har likevel forsøkt å tviholde på sommeren. Strandkjolene henger fortsatt i klesskapet; de venter på 24 grader og strålende sol. Solkremen står fortsatt framme. Kjøleelementene er klare for mer piknik, og sandalene venter på årets første rusletur. Men når boccia’n nå altså nærmer seg utløpsdato, er det vel bare å erkjenne at første snøfall er rett rundt hjørnet.

På forsommeren så jeg for meg lange kvelder på verandaen med blafrende stearinlys og asparges med spekeskinke. Kanskje en ørliten skvett rødvin. Sånne kvelder ble det ikke én eneste én av. Isteden satt vi inne, under et tjukt pledd, mens vi tittet ut på regnet, som sildret nedover vindusrutene.

Sommerværet på Hedmarken var helt på det jevne, sies det. Da må det jevne være ganske dårlig..? Mot slutten av ferien var det riktignok noen finværsdager, men da fant jeg det for godt å ta en snartur til Liseberg. Det er den våteste dagen jeg noensinne har hatt. Etter ti fornøyelig bløte timer var reisefølget og jeg så gjennomtrukne av regnvann at vi sto i fare for å påføre hotellrommet fuktskader.

Jeg fikk to nydelige formiddager på Domkirkeodden, tross alt. Innpakket i fleecegenser, med hetta trukket godt oppover ørene, lå jeg i fosterstilling og leste bok.

Så spørs det hvor lenge jeg skal håpe på en indian summer. Når brøytestikkene er satt i bakken før du har rukket å finne fram bikinien, er det kanskje grunn til å gi opp.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00