Opp med hånda, den som ikke har sitert Børli denne uka. Blitt poetisk allerede i lunsjen, enda vi egentlig ikke kan kalles et folk som kan mye utenat, siden det ble slutt på å pugge salmer:

«Der skulle vi ha vøri, Ka’l.» Det bare detter ut! For akkurat der er vi nå. Enda vi akkurat har vøri der. Flerdobbelt.

Ikke bare kom vi akkuratt hjem etter å ha hatt det som plommer i madeira blant friterte fruer, palmevin og uvanlig mat på årets nasjonale høstflukt. Ikke bare ble det kaldt og kustli, Ka’l, med snø og sno fra nord den ene dagen og høstklissent resten av uka. Verst er at vi akkurat har vøri her.

I det millisekund vintersko traff snø og kroppen autokalibrerte steget til normalgange, «Nå må du ikke ramle»-settingen, flara det med ildskrift i sjela: For bare et nys av en sommer siden var vi her, og nå må vi vara her igjen, med tigersvansen vår. I det egentlige.

« Der skulle vi ha vøri Ka’l». Vi sa det litt mørkt og vi sa det litt lyst, for om det ikke er så farlig med denna snøen for min del, autokorrigerer vi da heldigvis lett.

Ta bare min yngste venn på sju, som tok buss med bessmor si fra Brumund, akkurat i det kustligheta kom og brorparten av resten av landet var hos Lola og Lu Ping. Frossen vendte han seg imponert til sjåføren: – Du, hvor har du fått dette velfungerende varmeapparatet fra?

Sjåføren jonte på ei skrå og sa det fulgte med bussen. – Så praktisk, sa sjuåringen, og sånn skulle vi ha tatt det kustlige vi og. Som en liten mann, som knapt har vært sønnafor Strømstad, men støtt er i stunda. Der skulle vi ha vøri Ka’l, da hadde det gått an.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00