Multa er moden. Eller er den egentlig det? Det strides de såkalt lærde om. Og «de lærde» i denne sammenhengen er alle dem som vet om et sted der det pleier å være noe å finne, og som for alt i verden ikke ønsker at noe skal finne vegen dit og komme dem i forkjøpet den dagen bæra står der lys rosa, saftig – og moden. Hemmeligholdet er en gammel kultur som ikke skal brytes. Men nå skal jeg fortelle hvor jeg fant moden multe i forrige uke.

Vi hadde forberedt oss godt til turen. Solid niste for å klare en lang dag med plukking på blautmyrer og inne i tette kratt. Smørbrød med hjemmelagde karbonader, tomater og agurk og en pose med tørket frukt og gulrøtter. Og kanner med kaffe, med kjeks og sjokolade som tilbehør. Rent vann til å opprettholde væskebalansen var å finne i nærmeste fjellbekk.

Vi tok vegen nordover på riksvegen, et par timers kjøring hjemmefra. Og så tok vi av til høyre i krysset der elva går nesten inn til vegen. Du må passe godt på at du tar av den riktige sidevegen sju-åtte kilometer lenger opp. Derfra er det strake vegen den neste drøye mila, fram til et sted der det er mulig å parkere to biler.

Der starter gåturen. Først er det bratt og steinete gjennom småskogen. Det gjelder å passe nøye på hvor en setter ned foten. Etter hvert åpner terrenget seg, bjørkeskogen blir mer glissen, lavere og mer knudret, og du skimter deler av snaufjellet og ikke minst de store myrområdene der «skogens gull» skal hentes inn og havne i de to 10-litersbøttene som hver av oss har med. Blir dette for lite, har vi alltids med oss matbokser. Etter nye minutter vil du være framme og kan sette fra deg sekken. Så her har du fått hele beskrivelsen for hvordan du finner fram.

Og akkurat der sto multa i all sin prakt, rosa, saftig og fullmoden. Det var bare å forsyne seg av det som myra hadde å by på. Og du legger vel merke til at jeg skriver multa – i entall.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00