Her for­le­den skul­le jeg se film med en be­kjent. I en time satt vi for­an min an­tik­va­ris­ke sam­ling av håp­løst gam­mel­dag­se DVD-er.

«Uff, dis­se har vi sett hund­re gan­ger før … La oss finne noe på net­tet!»

Den smar­te TV-en ble skrudd på, og tak­ket være mo­der­ne tek­no­lo­gi had­de vi plut­se­lig til­gang til om­trent sjuogfemtitusen fil­mer for­delt på platt­for­mer som Net­flix, Via­play, Sumo, HBO og hva de nå he­ter for noe.

Ful­le av frisk mo­ti­va­sjon star­tet vi jak­ten på en god thril­ler. In­gen av de før­s­te fil­me­ne fris­tet noe sær­lig, men lis­ten var fort­satt lang. En­de­løst lang.

«Nei. Nei, den ser kje­de­lig ut. Nei. Hmm, kan­skje den … El­ler nei.»

Sånn fort­sat­te vi, helt til det ikke var fle­re fil­mer å vel­ge mel­lom. Vi hop­pet vi­de­re til skrekk­fil­me­ne. Her fant vi både Sharknado 1, 2, 3 og 4. Vi lo hån­lig. Hel­ler ikke res­ten av skrekk­lis­ten gjor­de sær­lig inn­trykk.

Vi skif­tet til Via­play, men hel­ler ikke nå klar­te vi å bli eni­ge om en enes­te film. Apa­ti­en tok over­hånd mens vi tryk­ket oss hvi­le­løst ned­over.

«Det be­gyn­ner å bli sent. Jeg skal på jobb i mor­gen tid­lig», hør­te jeg det gjespe fra and­re en­den av so­fa­en. Vi had­de brukt to gru­somt lan­ge ti­mer på å ikke finne en enes­te film.

Nei, det var enk­le­re før – da en van­lig TV-kveld be­sto av Dags­re­vy­en, Allo’ Allo’ og Den Store Klas­se­fes­ten, et­ter­fulgt av det finske fjern­syns­dra­ma­et «Ve­mod i Ka­re­len» – en me­lan­kolsk stum­film om fyll og en­som­het. Fa­mi­li­en satt klist­ret for­an skjer­men.

Kall meg gjer­ne en tverr og re­ak­sjo­nær gri­ne­bi­ter, men jeg sav­ner den ti­den da and­re gjor­de de stør­ste og vik­tig­ste val­ge­ne for oss.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00