Disse varme og trivelige sommerkveldene har nærmest en hypnotiserende effekt. På et tidspunkt når fornuftige mennesker for lengst har gått til sengs, da dras jeg ut mot bilen, vrir om nøkkelen og legger ut på tur. Uten mål, uten mening – bare komplett frihet.

Jeg suser sørover på E6 mens himmelen over meg blir stadig lysere. De små og spredte skyene danner en fantastisk ramme av oransje og blått. Før jeg vet ordet av det er jeg på Gardermoen – som så mange ganger før.

En 747 kommer inn med charter fra Kreta. Den karakteristiske silhuetten bryter den glødende nattehimmelen i øst. De fire motorene brøler idet flyet treffer asfalten og pilotene aktiverer reverse thrust.

På dette tidspunktet er jeg så trøtt at jeg ikke har noe annet valg enn å legge setet helt bak og prøve å få en blund. Søvnen varer i kanskje tre minutter før jeg bråvåkner av en flerrende lyd. Fortumlet og forfjamset spretter jeg opp i setet, bare for å få øye på en mørk skygge som henger rett over bilen.

Uten linser er jeg nesten blind, men jeg ser likevel at det er politihelikopteret. Jeg jekker opp setet og prøver å se så lite terrorist ut som mulig. Lettere sagt enn gjort. Etter noen sekunder flyr politiet videre. Jeg er ingen trussel langs rullebanen, men nå er jeg lys våken.

04:08 bestemmer sola seg for å stå opp. Sovemasken byttes ut med solbriller. Rundt meg er det musestille; jeg føler meg helt alene i verden. Fornuften begynner omsider å våkne; det er på tide å komme seg hjem til Hamar.

I Grønnegata ligger flasker og matrester strødd. Klokken er seks. En mann sjangler hjem i 45 graders vinkel. Øynene er smale streker i møte med den skarpe sola.

Jeg smiler litt – himla glad for at jeg valgte ensomheten.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00