Det var en sen kveld på T-ba­nen; nat­te­ro­en had­de så smått be­gynt å leg­ge seg over ho­ved­sta­den.

En­som og ale­ne sto jeg i det lil­le fol­ke­ha­vet og ven­tet på lin­je to, før jeg brått fikk øye på et pent og ly­sen­de an­sikt noen me­ter til venst­re.

Hjer­tet mitt gjor­de et byks da jeg opp­da­get at den­ne used­van­lig søte da­men sto og så på meg.

Blik­ket mitt falt lyn­raskt ned på mine egne sko. Som van­lig var jeg pes­si­mist:

«Hun kik­ket sik­kert ikke på meg. Kan­skje hun bare er skjel­øyd? Dess­uten har jeg mi­nus tolv og skje­ve horn­hin­ner på beg­ge øy­ne­ne; jeg ser knapt for­skjell på kvinn­folk og kjø­le­skap!»

For å av­kref­te det hele tit­tet jeg rundt i alle ret­nin­ger for å unn­gå mis­tan­ke, før jeg igjen mys­te for­sik­tig mot venst­re. Men tror du sø­ren meg ikke at da­men fort­satt smil­te til meg!

Nå måt­te jeg rød­me for meg selv; det­te be­gyn­te å bli fryk­te­lig spen­nen­de.

Lin­je to rul­let inn på sta­sjo­nen, men jeg ut­sat­te hjem­tu­ren. Kan­skje var det­te star­ten på et even­tyr?

Et­ter hvert ble den vi­su­el­le flør­tin­gen så åpen­lys at jeg vur­der­te å gå bort, smile pent og star­te en sam­ta­le:

«G’af­ten! Viss­te De at Spor­vei­ene også for­val­ter en be­ty­de­lig ei­en­doms­mas­se? Ikke det, nei. La oss dele en Rø­ros-ju­le­brus og snakke litt mer om te­ma­et …»

T-ba­ne­ne kom og gikk, men den pene ­da­men sto fort­satt på per­ron­gen og kik­ket i min ret­ning. Som­mer­fug­le­ne krib­let idet jeg rød­men­de tok noen små skritt mot hen­ne.

I sam­me øye­blikk be­gyn­te hun å be­ve­ge seg lang­somt i ret­ning t-bane­vog­na. Først da så jeg stok­ken i hån­da hen­nes:

«Hva?! Er hun ... BLIND?!»

Bik­kja var en fø­rer­hund.

En T-bane­tur har vel sjel­den føl­tes mer me­lan­kolsk enn den kvel­den ...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00