Jeg må starte med en innrømmelse: Jeg er en av dem som ønsker seg et levende lokalt næringsliv, men som knapt har lagt igjen ei eneste krone siden jeg kjøpte en pose kamferdrops for konfirmasjonspengene.

Skyldfølelsen var derfor ganske intens da jeg entret en butikk som er i gang med opphørssalg. Det føles litt som å dukke opp i et minnesamvær til noen du ikke kjenner – kun for å få gratis kaffe.

Selv om ekspeditørene er vennlige, så hører man fort på småpraten at man ikke er en del av den faste kundekretsen:

«Morn, Bjørg! Så trivelig å sjå deg att! Du skal vel kjøpe strømpebukser? Ja, også får du hilse gubben, da! Og der har vi’n Jørn – du skal vel ha nye hansker? Riktig god jul! Ja, også har vi deg, da – ukjente lille kyniske jypling som aldri noensinne har vært innom dørene her før salgsplakatene dukket opp i vinduene …»

Ehehe! Nervøst står jeg der og tripper og lurer på om jeg i det hele tatt tør å prøve bukser – noe som er det absolutt verste i hele verden. Samtidig er det så billig at jeg føler jeg taper penger på å ikke handle, så da røsker jeg med meg tre dressbukser og tre ullgensere.

Det er bare ett problem: Jeg bruker ikke gensere; jeg går med T-skjorte hele året. I tillegg synes jeg ull klør noe så gæli. Samtidig er det jo veldig billig, da …

Plutselig står jeg der med en diger pose i neven. «Velkommen igjen», hveser selgeren med et urovekkende og overdrevent høflig Basil Fawlty-smil.

Nå sitter jeg her med dårlig samvittighet og glovarme ullgensere til langt over ørene – bokstavelig talt. Jeg har skrudd av alle ovnene i huset, så innetemperaturen er nå på behagelige fem pluss. Med genser er det likevel for varmt, men jeg må jo bruke plaggene jeg har kjøpt.

Bare det er billig nok, så trenger man plutselig alt det man aldri tidligere har trengt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00