Mannen ved siden av tygger høylytt på brød med mye akustikk. Han slafser og han irriterer meg. Klokka er 15.32 en fredag ettermiddag og vi har akkurat – han, jeg og rundt 37.000 andre – kranglet til oss en plass i statsbanenes togsett fra Oslo i retning Hamar.

Sola steiker, jeg har altfor varm jakke og vannflaska jeg kjøpte i en manøver som hadde karakter av ran inne på stasjonen er varm. Det vil si plass og plass. Midtgangen i toget er full den og. Av mennesker som må stå. Det doble togsettet greide ikke svelge unna alle som ville hjem. For alt jeg vet sitter det til og med folk på taket og klamrer seg fast.

Konduktøren har gitt opp borte ved døra. Han er blid, men kommer ikke fram for å få sjekket billettene. Så han henger utenfor dassen i håp om at det vil lette litt når vi har fått kvittet oss med en del passasjerer oppover langs linja.

I lommen har jeg surret sammen hodetelefonene til telefonen min. Jeg vil høre på musikk, men det er vanskelig å få hendene ned på grunn av trengselen. Til slutt får jeg dratt dem opp, og greier det uten å skade så mange av mine medinnsatte.

Mens lukten av svette blander seg med sidemannens varme salamibrødskive dundrer vi gjennom Romeriksporten. Jeg tenker på togreklamen som går før jul med hun som prater stadig mer ubegripelig dialekt jo lengre unna Oslo hun kommer. Jeg tenker på idyll og ro og fred og kos i en togkupe.

Så mister noen kaffekoppen sin på en uheldig stakkar som bare ville hjem. Jeg skotter lengselsfullt bort på de heldige menneskene på E6. Og jeg tenker at tog. Det er et kraftig oversolgt transportmiddel.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00