Vi var flere i samme ærend. Vi var faktisk veldig mange som var der med samme formål: Vi var samlet på Ikea for å utruste poden for hybeltilværelsen.

Det begynte i sengeavdelingen. Der prøvelå lange, hengslete gutter harde og mediumharde senger på rad og rekke, mens ekspeditørene etter beste evne prøvde å få dem til å svare på enkle spørsmål. Denne? Eller kanskje denne? Panikken sto skrevet i blikkene deres. Skulle de bestemme det? Men senger ble det. Det var ikke en 120 cm bred seng å oppdrive utover fredagen!

Og så må vi vel ha sånne kjøkkenting, sa studenten i heimen. – Det var ikke så mye i leiligheten. Dermed bar det ned i første etasjen. Bak hver eneste reol, over til dels velfylte handlekurver, sto det ei litt stressa mor med tettskrevne lister. Ei av mødrene stilte faktisk med tjukk notatbok! Lettelsen lå utenpå dem for hver ting som kunne krysses ut. Hva med denne da? Denne trenger du kanskje? Eller kanskje denne? En slik trenger du til å sile av spagettien med, hørte jeg bak reolene. Og vi var i akkurat samme båten, hybelboeren selv var stort sett utenfor hørevidde, stort sett uinteressert i hva som skulle opp i handlekurven.

Og der, faktisk, var det også en far som var lokket med på handletur. Han prøvde etter beste evne å holde humøret oppe mens kone og datter plukket fra hyllene. Det siste vi så av faderen var at han satt utslitt i en stol, opptatt med telefonen sin. Mor og datter var for lengst over i en annen avdeling.

Med fullastet trillevogn manøvrerer vi oss gjennom kassa og ut til bilen. Og to dager etter oppdager vi at det meste i kurven fantes i leiligheten fra før …

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00