For to uker siden satt jeg hjemme og lurte på hva jeg skulle gjøre i ferien. «Kanskje jeg kjører en tur til Danmark?»

Som sagt, så gjort. Et kvarter senere satt jeg i bilen på veg mot utlandet. Målet var å besøke Legoland. Selv i en alder av 31 år kjøper jeg fortsatt en del Lego, så dette skulle vel bli tidenes drømmedag.

Inngangen var omtrent som jeg husket. For 24 år siden sto jeg på nøyaktig samme sted med skrubbsår på knærne og en gul og hvit shorts med små Lego-figurer på. Dessverre hadde de ikke min størrelse denne gangen.

Landskapene fra ulike land var suverene, men var det virkelig så lite …? Det tok ikke lang tid å gå gjennom Europa i miniatyr. Derfra gikk det raskt nedover: Is, sukkerspinn og karuseller er visst ikke min greie. Ikke folk heller, for den saks skyld.

Jeg tuslet gjennom de ulike kulissene, og fant etter hvert den egyptiske delen med sfinx og pyramider, men jeg tror ikke de var ekte. I western-landsbyen var det cowboyer og sheriffer. Han ene sto med mobilen og bestilte hvitevarer på nett. Sånt skjedde ikke i ’94.

«Jeg må ta ÉN berg-og-dal-bane», tenkte jeg offensivt, men i samme øyeblikk brøt en av dem sammen, og alle fikk beskjed om å sitte stille. Hva annet skal man gjøre, når man er fanget under en av disse motbydelige bøylene? Det ble visst ingen karuseller på meg.

Etter to timer tok jeg meg selv i å gjespe. Lego-butikken hadde omsider åpnet, men til min forskrekkelse var prisene enda stivere enn i Norge, så da ble det ingen kranbil. Nedtur.

Hva skal jeg si? Legoland er fantastisk – hvis man er sju år.

På vei ut funderte jeg på hvor alle årene har blitt av. Midt oppi tankene klarte jeg å tryne i en busk og skrubbe opp knærne.

Jeg har kanskje blitt eldre og mer vrien å imponere, men jeg er i hvert fall fortsatt like klossete.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00