Jeg kan fortsatt levende se for meg når vi rigget opp med crossyklene våre med «BMX-puter» på ramma og styret (akkurat som de skulle hjelpe noe som helst om uhellet var ute), men ingen hjelm: Bak hoppet la vi oss på rekke – de av oss som turte det, og så kom en av oss susende og hoppet over tre, fire eller kanskje fem kamerater som lå der forknytt og beskyttet de mest sårbare deler i tilfelle bakhjulet sneide borti.

Slik gjør jeg ikke lenger og kanskje er det bra. Kanskje er det best å la tingene du syntes var så kult da du var barn ligge urørt.

Å ta dem fram igjen i voksen alder kan nemlig i verste fall ødelegge et godt barndomsminne.

Og det var akkurat det som skjedde da jeg en dag bestemte meg for å se om igjen et par episoder av den episke serien He-Man på YouTube.

Den hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet og jeg var stor fan av figuren med det passende kallenavnet: «The Most Powerful Man in the Universe».

Jeg sto alltid opp på lørdager til Fun Factory og en ny episode av Prins Adam som på magisk vis ble omvandlet til He-Man når han holdt oppe sitt magiske sverd og proklamerte: «By the Power of Grayskull!».

Jeg hadde alle figurene fra denne fantastiske verdenen: Skeletor. Battle Cat. Tri-Klobs, Man-At-Arms og flere og jeg trodde inntil nylig at serien var fantastisk bra.

Det var den ikke.

Den var faktisk ufattelig, ufattelig dårlig.

Du kan jo se selv - om du tør:

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00