Jeg trodde muligens krisen hadde nådd sitt bunnpunkt da jeg syklet til Gåsbu i snøvær og møtte en forfjamset langrennner tidligere i vår, men det skulle vise seg at det fortsatt var langt ned til kulmineringen.

Siden den gang har jeg kjøpt pulsklokke, vindjakke og tights, og brukt mangfoldige timer på nettet hvor jeg saumfarer forskningsartikler om pulstrening og fysiologi. Sone 1, terskelfart, restitusjon og makspuls har blitt en del av mitt aktive vokabular.

Jeg har skaffet meg en app som fungerer som Facebook, og hvor man får kudos fra andre medlemmer av 40-årskriseklubben når man kan dokumentere en treningsøkt.

Ja, det har gått såpass langt at jeg nå sist helg helt frivillig sprang Hamarløpet på 10 kilometer på årets så langt varmeste dag.

Her føler jeg dog for å tilføye at ordet «sprang» nok ikke er helt dekkende. Jeg beveget meg framover i ti kilometer blir mer riktig.

Uansett var det mitt første løp i mitt liv og trolig første gangen jeg har sprunget så langt uten å slakke helt av på tempoet.

Og det «verste» var kanskje følelsen jeg hadde da jeg kavet meg i mål: At dette faktisk var en gøy ting å gjøre. At jeg gledet meg til neste år. At jeg likte mestringsfølelsen. Og at jeg gledet meg til neste treningsøkt.

Jeg kunne jo strengt tatt støtt på en verre krise ...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00