Bilen min – Ingolf – er en tøff terrier; vi blir enige om å prøve. Etter få meter havner hjulene nede i sporene. Ingolf er på gråten når isen skraper under bilen. Skal vi snu? Rygge? Umulig. Vi kommer oss utrolig nok fram til rullebanen, og bilen får hvile mens jeg knipser. På den korte tiden rekker Ingolf å synke ned i den råtne snøen, og står nå oppå en tykk madrass av tettpakket is. Hjulene spinner. Vi står bom fast.

Tilgjengelige redskaper er som følger: Sykkelhjelm, juletre i grønn filt – og en jekk. Lovende! Jeg får hevet bilen og jobber meg gradvis rundt for å grave snø. Men så skjer neste katastrofe: Jeg har glemt at motoren går, og plutselig har jeg stukket nesa rett inn i eksosen. I et psykedelisk minutt blir jeg sittende og se på at flyene danser rundt. «Mistenkelig adferd rapporteres til OSLs driftssentral», står det på et skilt. Jeg føler meg skyldig.

Bilen rikker seg ikke. Løsning: Trær. En haug med kvist under hjulene. Men hvordan feller man trær uten redskap? Kroppsvekt! Full av adrenalin klatrer jeg opp i nærmeste furu hvor jeg blir hengende og dingle. Da hører jeg stemmer: To svensker med bikkjer står og stirrer. «Jeg trenger hjelp!» Svenskene svarer nei; de kan ikke kan slippe hundene. Latteren deres forsvinner i det fjerne. Forbanna svensker! Treet knekker og jeg deiser i bakken. Fire furuer er nok til å få løs bilen. Føler meg som Lars Monsen. Med skrubbsår og lungebetennelse.

«Hvorfor ringte du ikke NAF?», spør en venn. «Veihjelp er for pingler», svarer jeg barskt. Sannheten er at jeg nå har fylt bilen med spade, kjetting og numrene til hver eneste bilberger i Norge. Det holder med denne ene førsteplassen i dumskap.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00