All ære til Kong Haakon. Han som sa nei og alt. Men med respekt å melde – konfekt kan Olavs far umulig ha hatt særlig greie på. Hadde han det, ville vel ikke sjokoladen hans behøvd å komme med eget advarselshefte inni.

Saken var at søster og svoger hadde bryllupsdag. Ikke noe som står veldig høyt på markeringskalenderen i slekta, men med en konfekteske stående igjen etter jula, var dette en passende anledning å få omsetning på sjokoladen, før alle bitene ble hvite. Den store esken kom på bordet etter en felles middag. Pent presentert, det skal den gamle danske ha. Kongelig rødt, med hvit plastpappdyne over sjokoladebitene, skrifttyper i gull og et plastfat i sober mørkebrun, som leverer bitene i pene former. Men hva med innholdet – er det ikke litt lite … folkelig?

Nå er jeg slett ikke den som spytter i glasset når sjokolade er i omløp. Opp gjennom barndommen har jeg spist min andel mokkabønner – alltid like skuffet over at den gule esken hos bestemor ikke var kremtopper. Men til og med diabetikersjokoladen hun hadde i nattbordskuffen fikk bein å gå på når vi barnebarna ikke fant ekte sukkervarer.

Og nå dykket unger og voksne ned i syltet kirsebær, mandarinessens, kremet eggelikør og cognacmarsipan. Med rift om det lille kremmerhuset i gullpapir. Og om bruksanvisningsheftet vi bruker som ren advarsel; hva bør pysete smaksløker styre unna? Kan vi unngå flytende alkoholkjerne og for høy kakaoprosent?

Mannen trenger vedlegget som helseguide, for å se om noe er spiselig for en hasselnøttallergiker. Dermed passer vi som hånd i hanske, siden jeg mener kubene med rein sjokolade og ei hel nøtt inni er den eneste biten Kong Haakon virkelig lykkes med.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00