Tradisjonen tro ble familien samlet julaften også denne gangen. Det aller meste var klart for julefeiring, bortsett fra et spørsmål: Hvem skulle være nisse i år? Det ultimate diskusjonsemnet. Med små barn i nær familie, er det helt avgjørende at en også kan stille opp som nisse. Alternativene er ikke altfor mange, og jeg er alltid i en utsatt posisjon i utvelgelsen. Vanligvis avgjøres spørsmålet med en klassisk runde stein, saks, papir, men i år ble jeg valgt ut uten at jeg hadde noe jeg skulle sagt selv.

Litt utpå kvelden måtte jeg ta den tunge turen for å finne kostymet. For øvrig et kostyme som ikke akkurat bidrar til å bevare troen på nissen altfor lenge for barna. En heldekkende maske som ikke var i nærheten av å ligne på noe menneskelig var den viktigste delen av kostymet. Den satt heller ikke særlig godt, så nissen hadde i år et ansikt som hang rett ned 15 centimeter foran hodet mitt. I tillegg sto det hvite skjegget på maska dårlig til mitt litt stusslige, rødaktige skjegg som var godt synlig på baksiden.

Selvsagt var det umulig å se noe som helst gjennom maska. Det var så klart ingen suksess på glattisen ute, men et par små fall senere kunne jeg gå inn. Vel inne i stua så jeg jo fortsatt ingen ting, og gjettet meg fram til hvem pakkene skulle deles ut til. I tillegg måtte jeg bruke mine helt ubrukelige imitatorevne til å gjøre om stemmen. Det fungerte dårlig. Særlig lur følte jeg meg ikke der jeg satt blind og med to ganske ulike ansikter godt synlige.

Men til min store overraskelse ble jeg ikke avslørt. Troen på nissen var heldigvis for sterk.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00