Jeg blar og ser og regner på det og tar mål. Og ser for meg lekre løsninger, kjøkkenpeis og øy. Og vinskap. Er så mye lekkert i disse brosjyrene.

Men så faller den ene skapdøra av og lander på foten min, og jeg rives ut av dagdrømmeriet om nytt kjøkken og står ansikt til ansiktet med mitt sjølbygde, velbrukte femtitallskjøkken. Der er, tro meg, innbygd vinskap bare en luftspeiling på andre siden av en tilsynelatende endeløs ørken av rotete skuffer og malplasserte knivlister.

Jeg går rundt i kjøkkenbutikken. Stryker hendene over glans og lakkert og rustfritt og polert. Nytt er nytt, og som lønnsmottaker i selve definisjonen av et høykostland har jeg innsett at det for eksempel ikke er en selvfølge at en mann med fast jobb og stabil inntekt skal ha råd til å kjøpe seg en ny bil etter 20 år i yrkeslivet. Det er jo sånn vi vil ha det. Men kjøkken. Nytt kjøkken. Er jeg snart på tur mot. Tror jeg.

Så. Hvitt? Grått? Rustikk stil? Moderne med slanke linjer? Kjøkkenbutikken frister med så mye snasent. Innimellom er jeg så sjarmert at jeg innbiller med at mitt kulinariske talent vil få en ny vår med nytt kjøkken. En helt ny matmessig tilværelse ligger strøken og urørt foran meg.

Men først må jeg brette opp ermene. Det er en haug med arbeid som venter. Komme meg i gang, begynne å bruke penger. Rive den gamle skiten. Bli inspirert. Rette opp og styre på.

Og først og fremst slutte å bla i kataloger.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00