For etter sommeren hvor resten av familien skampakket Volkswagen K70’n og strøk over Skagerak med ei rusten ferje, ble katta et knepp klokere. Mens øvrige flokkmedlemmer mesket seg med øllebrød og bøff, mistet katta halvparten av pelsen på kennel.

Vel hjemme inntok den horisontalen innerst i kjellerstua, og ble der i to uker. Mens pelsen grodde ut, brukte den tiden til å resonnere. Neste sommer, da den øvrige familien igjen hadde staket ut kursen sørover for bollemælk og rygeost, var katta på vakt. Så fort koffertene kom ut av kjellerboden, hadde pus intet behov for å være innendørs.

Resterende flokkmedlemmer ante at kjetta hadde fått ferten, og tok grep. Katta ble hentet inn, og terrassedøra stengt selv om været tilsa kortbukse. For å gi pus en mindre følelse av Guantánamo, ble et vindu i andre etasje holdt åpent med fire millimeters åpning.

Men da familien kom hjem etter å ha vært av gårde for å kjøpe bademadrass, hadde katta gått opp i lufta. Den gjenoppsto ut av et buskas to dager etter familiens avreise, munter over å ha lurt alle. Resten av somrene fikk den være hjemme med kattepass.

Tre år senere ble huset malt. Langs veggen i 2. etasje, over en strekning på fem meter fra nevnte vindu bort til balkong, var trebordene uvanlig flisete. Katta sa ingenting, men gliste godt av et TV-program med Houdini lørdagskvelden.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00