Pling! En messenger-melding kommer opp på telefonen. «Hei på dere! Jeg har så innmari lyst til å se «Book of mormon» på Det Norske Teatret, skal vi ikke få det til sammen?»

Initiativet fra ei venninne sendes ut på fellesmelding til hele jentegjengen. Og vi er ikke vonde å be. I alle fall ikke når det gjelder å respondere og berømme ideen. For vi vil gjerne! All tidligere erfaring med jenteturer til byen, inkludert teater og middag, viser at det er en suksessoppskrift på vellykket kveld. Mellom oss og en hyggelig kultur/gourmet-opplevelse står nå kun kampen mot kalenderen.

Telefonen forvandles til en munter spilledåse idet pling’ene renner inn og jeg må sette hele greia på lydløs for ikke å forstyrre omgivelsene. Et par venninner sitter på jobb i Oslo, ei på hjemmekontoret, ei er på jobbreise – og de andre må åpenbart (også) ha en del tid på handa til å filosofere over prisene på teaterbilletter i våre dager, sende politiske stikk til regjeringas kulturpolitikk, anbefale valg av seterad i salen, avklare tidspunkt for gruppebestilling og gi kontrabeskjeder fra dem (svikerne) som allerede har booket billett sammen med mannen sin.

34 meldinger seinere – inkludert emojier med hjerte-øyne eller ansikter som fossgriner (alt etter som man melder seg på eller av) – er teateravtalen i boks. Ni kalendere er blitt konsultert. Det er blitt hoppet bukk over fotballtreninger, korøvelser, syklubber, FAU-møter, spinningtimer, quizkvelder, jobbforpliktelser og middagsavtaler hos svigermor. Deretter har Vipps gjort jobben sin. Og både Messenger og kalenderpikene puster lettet ut. De kan se fram til teater i april 2018.

Og vi som etter alt dette fortsatt ikke kan være med den datoen, vi må se oss om etter andre venner.

Anne Ekornholmen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00