Det er bare meg her. Vi gynger bortover en ihjelsaltet vinterveg, svensken og jeg. Vinteridyllen rundt meg er nedsaltet som spekekjøtt og lager slapseføre rundt dekk som famler etter biter av snø men som gnager mot kunstig bar asfalt.

Det er som sagt bare meg her, og det er en sånn romjulsmårra som er så sløv at en kan falle i den tro at verden er litt avstengt. Og det hadde det egentlig vært godt om den var, og. Kanskje det skulle stått noen ved utkjøringa av byen og samlet inn alle folks smarttelefoner og nettbrett lille julaften, slik at vi kunne fått skjermfred og julestille. Og ikke bare glade jul så lenge batteriet ikke er tomt.

Det er fortsatt bare meg her når jeg ruller over bygrensa som en lovløs på rømmen fra riskrem og dau gran med LED-belysning. En ambulanse ruller sakte ut, uten bruk av saftblander. En grustraktor gir piggfrittfolket fotfeste i et lyskryss. Ellers er det bare meg her. Og det er på en måte litt deilig. Jeg gikk i den fella at jeg forsøkte å bytte julegave med en kompis på en parkeringsplass ved et shoppingtempel lille julaften. Det var grenseløst urutinert. Vi var nær ved å bli drept tre ganger av besteforeldre som fortsatt hadde 50.000 igjen å handle gaver til barnebarna for.

Jeg parkerer på min vante plass. Det er bare meg der og. Svensken slokker dieselvarmeren og jeg låser av med et klikk. Så tasser jeg romjulssakte mot tredje juledags stykke romjulsarbeid. Og tenker litt på den sangen, den om å lure seg inn i gangen og feste maska før en knakker på. Alle bikkjer er helt åpenbart inne denne mårran, og det kan virke som om alle biler står.

Jeg ser ingen bestemor i kjøkkenglasset. Så det er nok bare meg her.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00